Om barnevernet

April 2006
Dette er det mest kommenterte innlegget jeg noensinne har skrevet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få flyttet over alle kommentarene - og en del av dem er også veldig bra, så jeg beklager at de ikke får vært med nå i første omgang.


Det er sjelden jeg blir sint. I alle fall sjelden jeg blir sint når jeg leser ting i blogg. Jeg kan bli irritert kanskje, men sjelden så sint at det er umulig for meg å legge igjen en fornuftig kommentar - og innser senere at jeg nok kunne spart meg hele kommenteringen.

Denne gangen er jeg sint på grunn av noe inne hos Leni. Selvsagt er det ikke noe Leni har skrevet som har gjort meg sint, damen virker meget oppegående og har skrevet et velreflektert innlegg om barnevernet. Det som opprører meg derimot er noen av kommentarene som folk har funnet det for godt å legge igjen der inne. Les selv, jeg gidder ikke å "henge ut" noen spesielle.

Jeg for min del blogger i stedet.
Er man sint kan man blogge.

Om meg
Jeg er utdannet sosionom med all min utdannelsespraksis fra barnevernet og barnevernsinstitusjoner. Fordypningsfeltet mitt er barn og fosterhjem. Så jeg kan mer enn å synse. Jeg kan synse med litt kunnskap på toppen av mine subjektive meninger.

Om barnevernet
Det er en generell oppfattelse om at barnevernet er ganske slemme. Barnevernet er ikke slemme. De er opprettet for å kunne være der for barn som har det vanskelig - for å kunne forsvare og hjelpe de svake og små i samfunnet som ikke er store og sterke nok til å hjelpe seg selv.

Hvem jobber i barnevernet?
Er det maktsyke mennesker uten normal virkelighetsoppfatning slik enkelte hevder? Eller er det helt normale mennesker ofte med et genuint ønske om å være der for barn som har det trøblete? Etter min erfaring og normal deduksjon tror jeg vi trygt kan si at det er det siste.

Det er ikke til å skyve under en stol at det å arbeide med barnevern er en ekstremt tøff jobb. Jeg klarte det ikke. Både barnevernet og sosialkontorene har høy utskiftning av ansatte noe som selvsagt går ut over den delen av kompetansen som kun kan læres via erfaring samt gjør saksbehandlingsprosessen for de enkelte familier mer ustabil.

Utdannelsen for å bli barnevernspedagog trenger nok som de fleste andre utdanninger periodevis revisjon og endring uten at jeg tror den er uforsvarlig dårlig slik den er i dag. Svaret på et bedre barnevern i Norge ligger ikke i å få sosionomer og barnevernspedagoger til å sitte et par år ekstra på skolebenken og lese i bøker. Man lærer ved å jobbe i dette yrket her som så mange andre. I tillegg tar mange lange og tidkrevende etterutdanninger når de oppdager hvilke fagfelt de ønsker å fordype seg i og arbeide videre med. Se her for en nærmere beskrivelse av utdannelsen.

Lovverket
Barnevernet forholder seg til en rekke lover og regler som de må følge. Disse lovene kan virke som unødvendig byråkrati, men eksisterer for at man ikke skal kunne handle overilt og på en slik måte skade de involverte i en barnevernsak ytterligere.

Taushetsplikten er en sterk del av dette lovverket og gjør at barnevernet sjelden eller aldri uttaler seg i media. Selv i tilfeller der foreldrene sier at de hever barnevernets taushetsplikt holder de stille fordi deres primære ansvar er å beskytte barna til disse foreldrene. Det gavner ingen barn at det blir slått opp på førstesiden i VG at mor feks går på grisefylla et par ganger i uken og lar åtte-åringen være alene hjemme uten mat og med ansvar for en to-åring.

Å se barnevernet utenfra
Hos Leni ble det hevdet at man kunne se at barnevernet arbeider dårlig ut i fra å observere prosessen utenfra. I enkelte tilfeller kan dette være sant da jeg selv har vært vitne til dårlig behandlet sak hos barnevernet, men som oftest får man for lite innblikk som tilskuer - selv hvis man er en tilskuer som noen betror seg til.

For det første er enhver kontakt med barnevernet en krisesituasjon for foreldrene det angår. Å få innkallelse til samtale fra barnevernet er pr definisjon en kritikk av deg som forelder og hos alle går skrekkscenarioet det er å miste barnet sitt gjennom hodet. Ofte oppdager man at minnene om de første samtalene hos barnevernet er svake fordi foreldrene er så stresset at de ikke får med seg alt som foregår. Det kan sammenlignes med å være hos legen og få beskjed om at du har kreft - det er neppe så mye mer av den samtalen man får med seg.

I tillegg er det en normal menneskelig reaksjon å flytte skylden vekk fra seg selv. Skamfølelse og redselen er stor og det er derfor vanskelig å kunne si "ok - jeg slår Per når jeg blir sint, men jeg er så sliten", i stedet nekter man og bagatelliserer fordi det føles riktig.

Her kan jeg også henvise igjen til taushetsplikten som innebærer at media alltid vil gi et bilde sett utenfra som er delvis og feilaktig.

Men barnet sier jo at alt er bra!
Barn forsvarer foreldrene sine. Nesten alltid sier de at alt er fint uansett. De elsker moren og faren sin og er redd for at de skal komme i trøbbel, redd for at foreldrene ikke kan ta vare på seg selv hvis barnet ikke er der, eller barnet er truet til taushet eller de har fått med seg den generelle samfunnskoden vi har om at alt skal være bra og vi skal være som alle andre. Barn står med brukken arm, blåveiser og kvelemerker rundt halsen og sier at far ikke har gjort noenting og at de ikke aner hvorfor de ser ut som de gjør.

Omsorgsovertagelser
Det de fleste forbinder med barnevernet er omsorgsovertagelser. Dette er et feilaktig bilde da (sist jeg leste statistikk) kun ca 3% av alle tiltak hos barnevernet dreier seg om å flytte barnet ut fra hjemmet. I de fleste tilfeller er det forsøkt andre tiltak før det kommer så langt for å sikre at barnet kan bo sammen med sine biologiske foreldre. I de tilfeller der omsorgsovertagelse faktisk kommer igjennom er dette vurdert og behandlet av utenforliggende juridiske instanser. Det er ingen som bare kan bestemme seg for å "ta" barnet til noen helt uten videre.

Men hva med Svanhild-saken? Og hva med damen i avisen som påstod at barna havnet på barnehjem fordi hun smurte for tykke brødskiver og gikk i for korte skjørt?

Du blir ikke fratatt omsorgen for barnet ditt om du går med litt lange belter som skjørt. Derimot flytter barna til et tryggere oppvekstmiljø dersom de for eksempel bor hos en mor som bruker dette kortet skjørtet når hun trekker på gata før hun skyter heroin på badet etter at ungen har lagt seg. Barn flytter hjemmefra dersom mor er psykisk syk og tror at en måneds gammel baby ber henne om å få kjeks eller å bare ha på seg tynn trøye ute i 15 minusgrader. Barn som flytter i fosterhjem kommer fra familier der de møter tomme kjøleskap, oppdrukne ølbokser, går dagesvis uten å skifte bleie eller har en far som setter fyr på senga fordi han ser syner. Barn kommer i forsterhjem når stefar denger de daglig, når en nær omsorgsperson seksuelt forgriper seg på dem eller når mor heller vil feste med den nye kjæresten enn å sørge for at barna får middag. Historiene man leser om barn som er lenket til bordet for å ikke forstyrre når far ser på tv, eller som blir sperret inne i kjelleren med rottene hvis de har sølt sjokolademelk er historier som skjer i virkeligheten og gjør at barnevernet ønsker å flytte disse ungene. Jeg har møtt barn som har vært så understimulerte at de i en alder av et halvt år ikke kan takle og bli holdt og gitt mat samtidig fordi det er for mye stimuli. Jeg har snakket med barn som gråter når de må dra fra moren etter endt samvær selv om mor har vært så ruset hele tiden at hun knapt nok har enset hva som har foregått.

Og jeg overdriver ikke.

Så ikke kom og fortell meg at det er ille at barn flytter i fosterhjem eller på barnehjem. Mange, mange ganger er dette det eneste som gir barna en sjanse senere i livet. Og jeg tror vi har for få omsorgsovertagelser i Norge. Ikke for mange.

Vi har også de foreldrene som jeg synes er modige. De som innser at de er for slitne eller syke til å klare omsorgen akkurat nå og ber om hjelp til de kommer seg på bena igjen. For det er faktisk lov.

Alle disse historiene hører til sjeldenhetene. Men det gjør også det at barnevernet overtar omsorgen.

Tilbakeføring til familien
Det at et barn flytter hjem til familien igjen har jeg sett bli tatt frem som et eksempel på at barnevernet har tatt feil. Og i enkelte tilfeller kan det også være det.

Men det som mange ikke er klar over er at å plassere et barn i fosterhjem er et midlertidig tiltak. Det vil hele tiden jobbes med foreldrene for at barnet eller barna skal flytte hjem igjen til sin biologiske familie. Og hvis mor for eksempel har gjennomgått en suksessfull terapi eller far har blitt rusfri eller foreldrene har lært å samhandle fruktbart med avkommet så kan barna tilbakeføres.

Jeg har sett flere barn bli tilbakeført. Noen ganger har det vært en stor suksess for alle parter, andre ganger har påkjenningen vært stor for barnet ved å flytte en gang til. Noen ganger går det bare for en liten stund for barnet å bo hos sin biologiske familie før fosterhjem må vurderes på nytt. Andre barn blir boende hos sine fosterforeldre til de er gamle nok til å stifte eget hjem. Familier som jobber som fosterhjem er klar over at de kun låner disse barna for en kortere eller lengre tid.

Til slutt
Barnevernet er i en kontinuerlig prosess for å forbedre seg. For å kunne dekke barns rettigheter til enhver tid så godt det lar seg gjøre. Personlig tror jeg det største hinderet i dag er at barnevernet fungerer i stor grad som et foreldrevern. Det må da være bedre at noen foreldre får et par samtaler for mye hos barnevernet enn at noen barn tilbringer barndommen sin med å se foreldrene drukne hverdagen i øl på en daglig basis?

Og det burde ikke være belagt med så mye skam å ha kontakt med barnevernet. I de fleste tilfeller oppretter de enkle tiltak som hjelper familier til å få det bedre. For eksempel besøkshjem et par ganger i måneden for sønnen som gjør at han kommer seg på skosgtur, mor får slappet av og får tid til voksent selskap og kanskje slutter å slå hvis hun gjør det fordi hun er sliten og går tom for ord. Familier lærer å snakke sammen i stedet for å rope, familier får tilskudd av penger slik at ungene kan få dratt på fritidsaktiviteter som andre i kameratgjengen. Barnevernet følger opp narkomane og syke (både fysisk og mentalt) hvis de har barn for å se hvordan alle kan samhandle på best mulig måte.

Jeg kunne skrevet mye mer. Kunne skrevet om hvordan best mulig måte ikke alltid blir noen god måte for alle familier og alle barn. Kunne skrevet om gleder og sorger. Om familier som klarer seg og familier som går under. Om hvordan det er å komme på jobb og høre at moren til et av "dine" barn har satt fyr på seg om natten. Om hvordan det er å gå fra familier som trenger tiltak for å få det bedre, men hvor familiene nekter fordi skampletten barnevernet er så stor og alle tiltak bortsett fra omsorgsovertagelse hos barnevernet er frivillige. Uansett. Om familier som takker deg fordi dagliglivet fungerer bedre. Og om barn som betror deg hemmeligheter ingen barn burde ha.

Men jeg slutter nå.

Dersom noen lurer på noe så benytt gjerne kommentarfeltet mitt. Jeg skal svare etter beste evne.