Livet AS

Herregud. Jeg er sykemeldt. Igjen.

Etter et av tidenes kjipeste migreneanfall for to uker siden som varte i herlige fire dager og hvor jeg på et tidspunkt ville sagt "jatakk bare skyt meg som en halt hest" (selv om jeg selvsagt ikke mener det nå hvor hjernen ikke forsøker å krype ut av høyre hodehalvdel og jeg ikke har blandet en spennende cocktail av det jeg måtte ha tilgjengelig av hardt dop mens jeg vurderer om jeg må på legevakta i et håp om at de har strengere skyts der nede).

Som en fantastisk ettervirkning av denne migrenen har jeg nå hatt middels hodepine i varierende grad hver eneste dag, hvert eneste minutt siden anfallet roet seg. Musklene i ryggen min kan man sikkert sprette mynter på som en militært oppredd seng og jeg må konsentrere meg med all min kraft for å utføre de enkleste oppgaver. Ryggen min som har beveget seg så fint i det siste har strammet, strammet seg til og bare sluttet å være samarbeidsvillig.

Bare tro meg også når jeg sier at tålmodigheten min til verden generelt er nede på et målbart lavt nivå med all denne hodesmerten. Her om natten (i noe som burde vært en stille natt, men som var en bråkete natt fordi Knappen og vi ikke klarer å komme frem til noen som helst måte å hjelpe henne med å sove for tiden) måtte jeg gå inn til min mann og si at NÅ, nå måtte han gå og ta barnet fordi jeg ikke klarte mer. Jeg kjente hardt på den biten av et menneske som plutselig mister tålmodigheten med barnet og kanskje bare rister litt for hardt. Jeg er ikke dum, jeg klemte henne litt ekstra inntil meg i stedet mens jeg mumlet noe om at jeg elsker deg din lille drittunge og så vekket jeg pappaen hennes.

Det tar tid, sier helsepersonellet. Du må regne med tilbakefall, sier helsepersonellet. Du har hatt skikkelig uflaks med denne ryggskaden, sier helsepersonellet. Du blir nok aldri helt bra, sier helsepersonellet. Og så minner de meg på at det tar tid når jeg nøkker og rykker og blir utålmodig og helst vil jobbe 100% hele tiden og ta med Knappen ut og ake og sånt som et helt vanlig menneske.

Det er faktisk nesten (nesten) verre med tilbakefall enn å bare gå rundt og ha det vondt. Den subjektive opplevelsen av å bli fratatt livskvalitet og faktisk hele oppfatningen av smerten er verre, kjipere, mer påtagelig. Og mye vanskeligere å forholde seg til. Etter en lang stund med kroniske, kontinuerlige smerter venner man seg til det - man får en ny linje for hvordan man organiserer livet sitt og hva man forventer å få til med den energien man har til rådighet: Faktisk smiler man og gjør så godt man kan og prioriterer hardt, fokuserer på de bra tingene og lar hjernen til vanlig hoppe over det andre (og så forteller man en venninne hvordan man har det kanskje, og så blir man sjokkert når hun gråter fordi man ikke oppfatter sitt eget liv som så ille fordi man må liksom bare være glad i det livet man faktisk har fordi det er sånn det virker). Men når man har kjent på å gjøre mer, strukket seg utenfor den veldig marginale sfæren sin, er det nesten brutalt det å få denne opplevelsen revet bort igjen.

I det hele tatt er denne greia med å ikke være frisk utrolig stigmatiserende. Inne i mitt eget hode altså. Jeg rangerer meg selv som noe annenrangs, som en som skuffer, ikke takler og bare ikke er bra nok. Når jeg svikter på jobb merker jeg hvor mye av selvbildet som er knyttet til dette med jobben - ikke bare å gjøre en god jobb, men faktisk det å være der; selve oppmøtet. Å skulle reorganisere mitt menneskeverd, min verdi her i livet, til å måles i helt andre ting (som fritid, trening, tålmodighet med mitt barn, lese en bok, være oppe lenger enn til kl 21 om kvelden) er utrolig vanskelig og jeg føler det som om det er en direkte motsetning til hvordan man "skal være". Sykemelding smaker nederlag.

Jeg tror ikke jeg er spesielt unik i dette. Faktisk mistenker jeg at dette er en helt normal selvoppfattelse blant mennesker som ikke er velsignet med den normalt gode helsen. Blant mennesker som faktisk ikke har muligheten til å smile, ta seg sammen og løfte seg opp på et forventet normalnivå.

Akkurat som at jeg mistenker at jeg ikke er særskilt unik i dette at jeg nekter, nekter med nebb, klør og blod, svette og slike tårer, å godta at jeg kan være en av dem som må akseptere at jeg mye mulig ikke har en kropp som virker.

En ulykke kommer sjelden alene

Hei,
Jeg er Delirium sin venstre stortå. Jeg har vondt og har hatt det i flere uker. Delirium ler rått når helsepersonell spør om hun har noe "traume" da hun generelt sett er dårlig til å rydde Knappens leker og dermed sparker inn i ting nesten daglig. Siden ingen helt vet hvorfor jeg er hoven og øm skal jeg få lov til å dra på røntgen i morgen, og til ortoped på tirsdag. Det blir sikkert moro. Eller nyttig eller noe. Delirium sier hun ser frem til å kunne gå litt lettere snart og kanskje slutte med å få vondt av å trene. Pysa.

Hei,
Jeg er Delirium sin høyre stortå. Jeg har også vondt, men har kun hatt det i noen timer. Dette fordi Delirium på trening i sted mistet en firekilos vekt på meg. Jeg er nå full av blåmerker og sånt. Mystisk nok ropte ikke Delirium "au!" eller noe, det kan være fordi hun syntes det var så flaut at hun ble stum av det.

- - -
I det hele tatt er det viktig med symmetri synes jeg. Bare vondt i ene stortåa er for gamle damer uten tilstrekkelig fantasi i hverdagen rett og slett.

Forfengelighetens fall

Altså. Virkelig. Øyekatarr igjen? Som eneste i familien? Det hender jeg føler at jeg er det familiemedlemmet som bare ikke eier immunforsvar. Til gjengjeld er jeg veldig flink til å ikke smitte de to jeg bor med - forrige runde med herligheten varte i fem uker, og ingen av de andre fikk noen plager.

Forrige gang var forresten i november/desember.

Da var jeg gjennom tre behandlinger med øyedråper og øyesalver før møkka ga seg. Den mannlige legen i 60-årene som jeg var hos første dagen fniste og lo og fleipet med at her både sprutet det øyekatarr og at han virkelig håpet jeg ikke trengte se presentabel ut med det første. Siden jeg kunne skremt nøkken på flatmark så hadde han rett i det, og hyggelig at noen kunne ta det hele med godt humør.

Bildebevis fra forrige runde

Denne gangen her er det ikke like ille, ikke minst fordi det kun er venstre øye som er rødsprengt, hovent og produserer latterlige mengder gugg.

Og godt inspirert av den siste tids forskningsresultater om at klut og saltvann funker like bra til behandling av øyekatarr som salver og dråper har jeg testet det. Min dom er: PØLSEVEV. Og sludder. Det kan godt hende at forløpet av øyekatarren ikke blir påvirket av behandlingsmetode - men kløe, hovenhet, rødhet, ømhet og guggeproduksjon blir definitivt det.

Derfor har jeg nå dryppet meg med en uåpnet salvetube jeg hadde klart å tuske til meg ved forrige korsvei og håper jeg er nogenlunde normaltutseende igjen før jeg skal være pen og fjong på onsdag (da skal jeg til gjengjeld være veldig pen og fjong, ikke noe press altså...).

Og så klart, blablabla, - består øyekatarren kun av litt overproduksjon av søvnlignende substans i øyenkroken er det sikkert ikke behov for å dra frem medisinen - men ser du eller barnet ut som Quasimodo så kan du ta fra meg at øyedråper er gull og noen ganger er symptomlindring alt man trenger.

Skyrim, eller hvordan jeg gikk fra PC-innkjøp til hjemmeklipp på et par timer

Den aller enkleste måten å sørge for at hovedkortet på den stasjonære spill-PC-en legger seg ned og dør er å ha en kjapp samtale om at forbruket av penger til mat har nådd Luksusfellen-nivå og at det er på tide å skjerpe seg. Tenkte jeg skulle spre tipset videre, sånn i tilfelle du har lyst på en ekstra regning nå i januar.

Det hadde vel strengt tatt ikke vi, men litt sent å unngå nå. Murphy har allerede vært på besøk.

I forbindelse med PC-døden av 2012 tok jeg en kjapp titt på den generelle økonomien min. Den er ikke en direkte sørgelig affære, men ikke nevneverdig oppløftende heller. Et halvt år med mer enn jevnlig kiropraktikk og to timer med personlig trener i uka har vært en effektiv slankekur av både sparekonto, brukskonto, feriekonto og bufferkonto. Hvis jeg skal ha noe som helst håp om å kunne fullføre opptrening og behandling må jeg knipe inn både her og der (kanskje spesielt på min vannvittige trang til impulskjøp av ræl jeg virkelig ikke trenger).

Og siden jeg har nøyaktig 88,60 kr på visakortkontoen min der det ikke kommer inn noen lønn før til uken tenkte jeg som så at det er en strålende ide å klippe meg selv i år! Det er minst 6.000,- kr spart (som tilsvarer ca 10 PT-timer), og dessuten var frisørtimen min i overimorgen aller siste time hos min geniale frisør som er påtvunget å slutte siden kroppen hennes har skreket stopp en stund.

Som tenkt så gjort! Derfor klippet jeg i går luggen og ved ørene og fikk Kent til å stusse nakken med barbermaskinen. Det kan hende nakken bærer ørlitegranne preg av å ikke være frisørstusset, men den ser jo ikke jeg daglig uansett, og resultatet er mer enn greit nok. Og hvis jeg klarer å opprettholde dette nivået på selvklippen ser jeg virkelig ingen grunn til å finne ny frisør med det aller første.

700 kr spart - klippa sjæl

Brev til 2012

Kjære 2012,

Jeg er fan av deg allerede, selv om du knapt nok har startet. Du begynte med en småredd liten jente som så sitt første fyrverkeri gjennom vinduet på kjøkkenet før hun lå urolig i armkroken min i storesengen og koste meg på den myke delen av armen og ga meg smokken sin og kosekaninen da hun skjønte at jeg ville sove mye mer enn henne. Du fortsatte med en mann som tok seg av barnet mens jeg sov helt til hele familien endelig fikk sluknet når de galeste og fulleste der ute ga seg med fyrverkeriet en gang i fire-tiden på natten.

Jeg er også fan av deg bare fordi du ikke er 2011. Dusteåret 2011. Faktisk må nesten 2012 bli bedre bare fordi pappa døde i fjor, ikke i år - og fordi det ville vært underlig om noen bombet jobben min og så massakrerte mange mennesker etterpå i dette året også.

Ikke bare det, men i fjor fikk jeg endelig adekvat behandling og opptrening for ryggen min. Det var jo på høy tid, og både opptakten og prosessen har vært vond og kjip. Forhåpentligvis er jeg så godt i gang med behandling at den fysiske tilstanden jeg var i store deler av 2011 rett og slett er et tilbakelagt stadium nå i 2012.

Og på slutten av 2011 sluttet jeg også å slanke meg. Da hadde jeg slanket meg kontinuerlig siden jeg fødte Knappen i april 2010. Ikke at jeg har nådd noen vektmål, men jeg vil heller være sterk enn tynn for en periode nå, og det er himmelsk å ikke tenke kalorier og underskudd. Målet er en kropp som virker, ikke en slank en. Tror jeg tar med meg den mentaliteten inn i dette året, jeg - selv om gammel dame er vond å vende.

Ser du hvorfor jeg er fan av deg allerede, 2012?

Faktisk er jeg så begeistret at jeg så godt som avstår fra nyttårsforsett i år. Jeg vil bare gjøre mer av det som er bra for meg, kose meg masse og (bortsett fra Candy Shop hvis jeg finner den igjen) ikke kjøpe noen neglelakker før juni.

Jeg håper du svarer til forventningene.

Mvh,
Delirium

Dagens oppgave: Sortere neglelakker i min Helmer

Slik så det ut da jeg startet

Det er viktig å starte det nye året ferdig organisert - eller noe sånt. Derfor utsatte jeg alt annet på min Teux Deux til fordel for å ta ut alle skuffene av mine to røde Helmere for å resortere, rydde og merke alle skuffene. Og sørge for at alt stemmer i excel-arket mitt selvsagt.

Siden jeg per av i dag eier ganske nøyaktig 327 neglelakker (dubletter og klistrelakker ikke regnet med) så er det en del å ta fatt i. Jeg tar min hobby seriøst - eventuelt har jeg et problem med å kvitte meg med ting; du kan velge selv hvilken side av det gjerdet du lander på.

Neglelakkene mine har jeg valgt å sortere etter farge, samt egne skuffer ubrukte lakker, udefinerbart glitter, foil, metalliske lakker, magnetlakker, shatter og flakies. Jeg vurderte om jeg skulle sortere etter merke, men siden jeg aldri sitter og tenker på om jeg vil lakke med China Glaze, Chanel eller OPI en kveld, men heller farge og finish så var det egentlig ikke noe å lure på. Egentlig. Selv om jeg nok har brukt uforholdsmessig mye tid til å tenke gjennom akkurat den problemstillingen...

Men nå er alt pent og ryddig. Ti skuffer har neglelakker sirlig sortert og to skuffer inneholder sminkeoverskuddet som jeg ikke har plass til på badet. Så da er i alle fall jeg klar for et godt og fargerikt 2012!

Ferdig! Skuff for ubrukte kan skimtes øverst til venstre.

Estetisk sans

Det er en del ting man gir slipp på når man blir noens mamma - rene klær, gulv man kan gå på uten å skade seg på noen leker og privatliv på do.

Og øredobber.
En sånn bitteliten baby med overraskende hardt grep har en tendens til å bare hekte seg fast i smykker og dra. Knappen har røket mangt et kjede i sitt korte liv, og jeg har etter å ha snakket med noen som faktisk har fått øreflippen splittet av kombinasjonen ørering og baby tatt ut mine ørepiercinger ca rundt Knappens ankomst i verden.

Av alle ting er det disse øredobbene jeg har savnet mest, jeg har hatt dem siden jeg var tenåring og jeg føler meg rett og slett som litt mindre meg når jeg ikke har noe sølvfarget dinglende på hver side av hodet mitt.

I går tok jeg derfor og benyttet meg av halv-skatt-lønningen og dro på Pinpoint mellom jobb og trening. Der videt de ut mine nesten gjengrodde hull og vipsvips fem nye ringer og jeg ble mer enn fem ganger så pen (Minst. I alle fall innvendig.). De er litt ømme nå, men det vil gå seg til på noen dager og så blir alt som før!

Den lekre rødsprengte looken skyldes treninga!

Og hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke gikk til en frisør og fikk skutt opp igjen hullene så kommer det faktisk ikke på tale at de får lage hull i kroppen min etter at jeg lærte hvor sykt usterile og fulle av bakterier slike pistoler er. På den mer estetiske siden vil jeg ha piercingringer til hverdags uansett og da blir det i alle fall latterlig å gå veien om en frisør først.

Det er bare å late som!

Da jeg gikk til sengs i åtte-tiden i går kveld med en kaktus godt plassert i halsen og minst 50 kilo iskaldt bly i blodårene mine var det med en vag følelse av at neste morgen nok ikke akkurat ville bringe med seg store mengder energi og friskhet. Bare kall meg synsk - jeg våknet opp forkjølet og da jeg ble slått ut av en dusj bestemte jeg meg for at det nok bare var å holde seg hjemme fra jobb (noe som satt langt inne, å bli syk når man er 50% sykemeldt er et logistikkmessig mareritt).

Derfor sendte jeg mann og barn avgårde til jobb og barnehage, leste et halvt Pondus og krøp godt inn under to dyner. Tenkte jeg kanskje kunne gjøre det beste ut av det og spille Super Mario og drikke te når jeg våknet en gang rundt lunsjtider.

Klokka ni rev telefonen meg skrekkelig brutalt ut av den søteste søvn. Det hjelper faktisk ikke å ha Map of Tasmania som ringelyd når man er (bokstavelig talt) sykt trøtt. De som ville ha ta i meg var barnehagen. Knappen hadde visst et akutt tilfelle av omgangssyke gående og om jeg bare kunne hente henne ca nå?

Joda. Det var ikke noe annet å gjøre enn å putte tyggis i munnen, dra på meg joggedress, lue over håret som bar preg av å ha blitt sovet med mens det var vått og småjogge hvesende til en t-bane jeg rakk så vidt.

Flaks den ungen er søt.

Og blid. Herreminfred så blid! Omgangssyke meg her og der tenker tydeligvis hun og hun spurtet leende rundt inne i barnehagen da jeg dukket opp. Og stort sett var hun så blid resten av dagen. Vi har sett litt på Biler på tv, lekt med hest, hoppet, sett på snøen, kranglet litt om det at sylteforkjølede mammaer ikke vil ut og leke i snøen selv etter to paracet med det omgangssykebefengte barnet, lekt mer med hesten, lest flere bøker, laget mat, laget kaffe, kosemost i sofaen, kranglet litt om behovet for å drikke vann når man har omgangssyke, danset til barnesanger, sett på litt mer tegnefilm på tv og med jevne mellomrom kollapset på sofaen for å samle mer energi.

Vi har kost oss, men seriøst? Hva er greia med at små barn ikke ser ut til å bli nevneverdig slått ut av å være syke? Det har tatt enorme mengder viljestyrke fra min side å holde tritt med den lille TurboKnappen i dag. For som voksen og syk er det virkelig ikke noe annet jeg heller har hatt lyst til enn å krype sammen under ett pledd med noe varm drikke og noe hjernedødt på tv.

I stedet har jeg kollapset på sofaen nå. Jeg driver med massiv lading av meg selv. For små jenter som har hatt et tilfelle av omgangssyke på morgenen får nemlig ikke dra i barnehagen før tidligst fredag og ingen tar det aller minste hensyn til at mammaen heller ikke er frisk.

Kan, kan ikke. Eller, facebookstatusene jeg aldri skrev.

Jeg leste inne hos Frøken Makeløs i dag, og kom til å tenke på hvor mange ulike måter man kan presentere seg og livet sitt på. Alle kan være sanne, i form av at det man sier ikke er løgn, men selve sannheten ligger ikke der - i facebookstatusene, sms-ene, twitteren og de kjappe samtalene. Og hvor er min sannhet, liksom.

Hvis jeg ville kunne jeg latt som om jeg bare har det såååå bra. Er såååå perfekt, awesome rett og slett.

Adventslys

Det er ikke vanskelig å skulle vektlegge alt jeg får til. Alt jeg gjør. Fortelle om hvor fint og rent det var her på onsdag, om at jeg hadde en form for hjemmelaget adventsstake fremme første søndag i advent, at jeg har bakt et helt slag med julebakst og er nesten ferdig med julegavene. Jeg kan med god samvittighet legge ut om hvor flink jeg er på trening to ganger i uken - og at jeg nå løfter over 60 kilo i markløft, øver på chin-ups og har fått så vidt synlig muskulatur i både armer og lår. Jeg kan begeistret fortelle om at jeg har bedre bevegelighet i brystryggen enn jeg har hatt på nærmere 10 år. Ikke er jeg vond og be for å fortelle om hvor flink den lille klatremusKnappen er, og hvor søt og pen og morsom når hun nå har begynt å snakke og forsøker å bruke to ord sammen når hun ikke kan så mange ord i utgangspunktet. Å, så enkelt det er å vise frem et bilde av min nye adventsnøstjerne som henger i vinduet i stua, for ikke å snakke i det vide og brede om hvor utrolig god maten var på Trancher da jeg spiste der på lørdag.

Her hadde jeg ryddet bittelitt på bordet skal sies

Men dette er ikke sannheten, det er ikke livet mitt. For livet mitt er også at det kun var fint og rent her på onsdag fordi jeg hadde hatt vaskehjelp, at adventsstaken var fire umake kubbelys og litt pakkebånd som jeg satt på et lilla glassfat jeg fant i skapet på kjøkkenet og det tok meg under tre minutter å slenge det hele sammen. Et slag med julebakst var verdens enkleste biscotti som jeg kun lagde fordi jeg hadde hatt barnefri en hel helg og det var søndag. Trening to ganger i uken er selvsagt utrolig moro, men det er også utrolig slitsomt og ikke noen kjære mor - jeg trener ikke bare fordi det er gøy, men fordi jeg må og fordi kroppen min ikke tåler noen som helst form for treningspause (ikke for det, jeg elsker treningen, det er virkelig blant ukens høydepunkt!). Jeg skryter kanskje heller ikke akkurat av hvor masse tv Knappen har sett de siste månedene da det ikke er spesielt ok å bruke tv så mye som barnevakt, men nød lærer visst småjenter å se en hel del barnetv. Jeg legger så lite vekt jeg kan på at hvis jeg står 10 minutter i en ubehagelig stilling eller tilbringer et par timer på cafe/en tur på teater/en god stund i bil så kramper ryggen seg til igjen og at jeg derfor legger mine få sosiale aktiviteter på en dag der jeg ikke skal på jobb dagen derpå. Det er heller ikke så bra for selvtilliten å dele for mye om at jeg satt i en halv time og glodde på min splitter nye iPad som jeg hadde i fanget før jeg fant krefter til å ta den ut av plasten sin, eller at jeg tidvis bare ikke gjør husarbeid.

Og det er vanskelig å sammenføre disse to delene av livet mitt. At jeg faktisk kan løfte kvasiobjektive tunge vekter og trene en klasse muay thai uten andre bivirkninger at jeg blir sliten, mens jeg på samme tid har problemer hvis jeg sitter i en pinnestol en times tid. Det er akkurat som om disse to aspektene av livet mitt ikke passer sammen og føles uforenelige når jeg skal prate med andre. I tillegg føles det som fordekt syting når jeg begeistret kan dele at jeg nå jevnlig går fire etasjer uten stikkende smerter i ryggen og hofte - noe de fleste tar som en selvfølge og som for meg er fullstendig magisk. Slik ender jeg ofte opp med å være hun som entusiastisk snakker om datteren sin, gjerne med bilder til.

Min sannhet er også at jeg ikke klarer å jobbe 100% akkurat nå. Legen sykemeldte meg i 50% forrige uke ut året slik at jeg jobber 3 korte dager, med pause mellom hver arbeidsdag. Derfor har jeg den siste uken både ryddet litt, vasket klær og hengt opp adventslys i vinduet i stuen. Og i dag orker jeg til og med å forsøke dette med å forklare litt hvordan det er  - dette med å være dårlig.

Noen dager er jeg glad og fornøyd, andre dager er jeg tverr, sur, lei og utslitt. Men uansett er dette meg og mitt. Og en sannhet til er at jeg hele tiden gjør så godt jeg kan, enten det er noens objektive mye eller lite.

Delirium leser - Nettserier.no sin jubileumsbok

Jeg var så heldig og få nettserier.no sin jubileumsbok til å anmelde på bloggen. Etter at den har ligget brakk på kjøkkenbordet en ukes ting fikk jeg i morges endelig krøllet meg sammen i sofaen med en liten bøtte kaffe, en bolle smågodt og store mengder velvilje.

Faktisk hadde jeg ikke trengt så mye velvilje. Boka er knall. Den er pent trykket, forordene og mellomordene er jevnt over morsomme og godt skrevet, og jeg lot meg raskt sjarmere av Olaf Moriarty Solstrand sin lekne nynorske skrivestil. Og som en som ikke har vært noen fast leser på nettserier.no (jeg er så lat, så lat og orker sjelden lete etter gull på slike samlesteder) var denne presentasjonen av sidens mest populære serier en klar oppmuntring til å bokmerke en haug serier jeg vil lese arkivet til og så følge videre. 


En del av seriene har jeg lest før som biserier i den horven tegneserieblader jeg kjøper/har pleid å kjøpe (digresjon: har pleid å kjøpe - jeg synes Norge nå faktisk har for mange stripeserier med egne blader slik at det er vanskelig å finne nok biserier av en kvalitet som gjør at jeg orker å kjøpe mange tegneserieblader hver måned. Når jeg da i tillegg bor i leilighet med begrenset lagringsplass har jeg blitt en person som heller kjøper M, Kollektivet og Eon og sånt i samlebøker. Slik går jeg da også glipp av geniale småtegneserier. Digresjon over.). 

Serier jeg gjerne vil ha med meg videre er blant annet Indemnis, Havet og Reveland. Til gjengjeld faller Brutally Silly milevis utenfor mitt smaksmessige nedslagsfelt, men den er det jo helt sikkert noen andre som liker.

Fans av tegneserier som gjerne vil lese litt om norske serier vil gjøre dårligere valg enn å plukke med seg et eksemplar. Og til nettserier.no - hvis dere virkelig vil at denne samlingen skal være innfallsporten til bruk av siden deres burde dere få en fin, enkel og tydelig søkefunksjon - slik at man slipper å søke opp interessante serier på onkel Google.

Ut på tur, aldri sur!

For fem år siden tok jeg lappen som 30-åring. Frem til jeg forsøkte å bo på i hus på landet hadde jeg ikke sett noe behov for å kunne kjøre bil.

Og etter at jeg innså at jeg ikke er noen huseier av natur og flyttet fra mannen med bilen (ikke på grunn av huset, tror jeg) så har jeg ikke kjørt bil. Jeg flyttet tilbake til Oslo og har rett og slett ikke hatt behov for å eie bil - før jeg fikk Knappen i fjor.

Vi har derfor tatt konsekvensen av å være småbarnsfamilie uten noen familie og nære venner i umiddelbar nærhet og har derfor kjøpt bil. En solid, brukt Toyota Corolla. Grønn. Plass til barnesete og bagasje. Svak eim av røyklukt fra de forrige eierne.

Dessverre har jeg fått litt bilkjøringsangst av å ikke ha kjørt på drøyt fire år. Dette er ikke en ubegrunnet angst, og alle burde være glade for at jeg ikke bare har slengt meg ut på veiene med min manglende trafikkforståelse og semipanikk for å ikke finne blinklyset.

Kent har derfor stått for familiefrakten siden vi kjøpte bilen for en drøy måned siden, men i dag måtte jeg til pers og ble rekjent med bilkjøring på en parkeringsplass. Det var meg der. Og en bil med en annen kone som lærte å kjøre bil - det var tydeligvis koneopplæringsdagen i dag.

Bortsett fra den ene gangen jeg fikk en ufrivillig bakkestart gikk det ganske greit. Jeg skadet ikke noen(n) og kjørte til og med de to minuttene fra parkeringsplassen til Plantasjen. Ja, kjørte på veien faktisk.

Sånn reelt sett skal jeg nok øve mer før jeg begir meg ut på veier med fartsgrense over 30km/t siden jeg får litt panikk både av andre biler, fotgjengere og det å måtte parkere mellom to biler på en helt ordinær plass. Men uansett er det hurra for meg! Det gikk bedre enn fryktet, første skritt er tatt og snart kan jeg nok bruke sertifikatet mitt til andre ting enn overpriset legitimasjon.

Always look on the bright side...

Selvsagt er det kjipt for Knappen min at hun har feber og er syk. Men siden hun bare er litt syk så er det begrenset hvor ille hun har det, og dessuten er hun barnehagebarn så det at hun ryker på noen sykdommer hist og pist er bare å forvente.

Og det som er så fint når jeg har syk-Knapp er at hun blir koselig; vil sitte på fanget og være hyggelig og myk og bitteliten og fin. Til vanlig spinner hun rundt som en liten turbo og har aldeles ikke tid til kosestund med foreldrene sine, men i dag har vi lest mange bøker, sunget Petter Edderkopp en million ganger og sett Kung Fu Panda.

Samt at når hun ikke har matlyst kan hun få smoothie og rosiner til middag og så kan jeg få kyllingvinger mens jeg ser på film etter at hun og Frøken Kanin har lagt seg til å sove. (Og julebrus, smågodt og mer film.)

Seminar på Leangkollen

Det er helt greit å våkne opp til en sånn utsikt med en litt ufotogen tåke som sniker seg rundt tretoppene...

Jeg har vært på seminar på Leangkollen. Et sted som lever opp til sitt rykte om fantastisk lunsjbuffet. Middagen var også god, men jeg har en høne å plukke med frokosten... Men det er greit - jeg kan leve på minnene om lunsjen en liten stund.

Mange klager over at rommene er små, men etter å ha feriert tre uker i Japan for noen år siden virker alle hotellrom gigantiske. Dessuten var sengen så myk og deilig at det var som å sove i en tegneseriesky. Ikke ble jeg vekt kl 06 av en utålmodig halvannetåring heller!

Og selve seminaret? Det var også forbløffende bra. Jobben hadde klart å finne noen som hverken snakket med barnehagestemme eller som fikk oss til å gjøre teite leker. Vi ble kommunisert med direkte, voksent og ærlig og øvelsene var fine stort sett. Faktisk har jeg fått en del å fundere over og et par aha-opplevelser. Ikke døde ryggen min av å sitte rett opp og ned mye av dagen heller. Og man kan da virkelig ikke forvente mer enn det!

Hurra for seminar!

Bokblogging - Tor Åge Bringsværd: Ker Shus

Noen ganger får jeg endelig en bok i hendene etter å ha ønsket meg den så lenge at det nesten blir et antiklimaks det å lese den. Eller - i det minste er jeg redd for at det skal bli et antiklimaks, tenk om den ikke lever opp til hypen jeg har laget inne i hodet mitt?

Fint reisefølge på banen

Sånn var det med Ker Shus som jeg var så heldig å få i bursdagsgave. Jeg har hatt lyst til å lese den i flere år, men den har vært vanskelig å finne. Nå derimot, ser den ut til å ha blitt relansert.

Ker Shus er science-fiction. Sånn i bunnen. Men det er også en bok om definisjoner, følelser, omtanke, tilhørighet og om oppdagertrangen samt en god dose samfunnskritikk.

Vi møter Rokam som er et hårløst menneske som lever med Felin og må låne andres pels for å holde seg varm. Vi møter andre mennesker, grusomme metallfugler, store og døde byer og den siste levende byen; Ker Shus. Dette er Rokam sin historie. Men det er også historien til alle de ulike menneskene, gudene og om overlevelsen i skyggeverden.

Den er magisk bra, Ker Shus. Historien, språket, skrivestilen. Den er alt som gjør at jeg nok ville blitt til en fnisende fangirl om jeg noensinne møter Bringsværd. Det startet med Ruffen og ser ikke ut til noensinne å stoppe.

Realitetsorientering

Det å ta seg selv og egen suboptimale helse på alvor har en del bieffekter med ulikt verdifortegn.

• Jeg har fått som delmål å orke kitten heels på julebordet i stedet for joggesko (dette er nedgradert fra "trene en time thaiboksing før jul"). 
• Jeg spiser ikke lenger en pakke med smertestillende i uka.
• Selv med dårlig samvittighet er det å skulle tilbake på jobb på tirsdag om en uke et prøveprosjekt, ikke en sannhet skrevet i sten.
• Husarbeidet flyter, jeg hviler. 
• Jeg begynner å bli god på å hekle bestemorsruter som jeg kan gjøre mens jeg hviler/ser på tv. 

Seså. Sånn er det. Og det er jo helt greit, sånn egentlig.

Jeg er

Jeg er nå (endelig) sykemeldt på grunn av ryggen. Det føles som en stor lettelse og jeg kjenner at sakte begynner reservene mine å fylle seg opp - jeg skjønner plutselig enkle ting som tidligere har vært uoverkommelige oppgaver (mye av det er Mac-relatert).

Men den største forandringen er at jeg unngår smertestillende. Ikke bare gir jeg kroppen min ro fra å håndtere piller, men jeg merker hva som gjør vondt og når det er på tide med hvile - slik får kroppen også tid til å gro. Å ikke haste fra A til C innom B mens jeg tar mer og mer smertestillende er helt tydelig bra for meg.

Jeg er så lat jeg bare klarer. Ser på tv-serier, tar lur og har lært meg å hekle bestemorsruter.

Jeg tar vare på meg selv. Og det er godt.

This is a weeping song -

Jeg lider for tiden av en akutt og velbegrunnet frykt for å bli "hun syke". Dette plager meg noe helt enormt da dette er en merkelapp jeg har kjempet i mot så lenge.

Men så lurer jeg på om det å anerkjenne sin egen sykdom og svakhet kan være den grunnflaten jeg trenger for å komme meg videre til et liv med bedre helse? Slik som det er akkurat i dag er jeg nemlig hjemme fra jobb med smerter i ene hoften som stråler nedover i benet - det er så ille at jeg ikke kom meg ut av døren i morges. Og det er slik fordi jeg går til en hel enorm mengde kiropraktorbehandlinger, PT, jobb og det å ha en halvannetåring. Jeg får beskjed om å hvile siden kroppen er litt lealaus for tiden - men i realiteten så leker jeg en times tid på gulvet etter jobb og må ha hjelp til å komme meg opp i sofaen igjen.

For jeg er nemlig ikke hun syke, neida. Jeg er hun som biter tenna sammen og bare klarer seg og fikser det og jaddadetgårsåbraså. Og så bare kjører jeg på, full damp fremover!

Selv om det strengt tatt ikke har fungert så bra tidligere.

Det som derimot ser ut til å fungere utmerket er å kun trene med min PT. Jeg har nå trent hardt og målrettet i to måneder uten å skade meg - blitt sterkere og bedre og tilrettelagt for den formen jeg er i akkurat den dagen.

Og akkurat denne måten å gjøre ting på må da kunne være overførbart til andre deler av livet? Tilpasse til slik virkeligheten er i stedet for å tvinge virkeligheten til å forme seg slik jeg vil at den skal være?

Derfor er jeg hjemme i dag. Jeg kunne ha tatt to paralgin forte da jeg stod opp og lett høy dra for å oppbevares på jobb. Men det ville ha vært den gale tingen å gjøre - på langt sikt ville det ha gjort meg enda dårligere og på kort sikt ville jeg ha utført arbeidet mitt langt under pari i dag.

Faktisk føler jeg at dette er min sjanse til å bryte min egen sirkel av å skulle få til alt og heller la andre gjøre jobben sin. Stole på dem når de sier at jeg må hvile mer og trene riktig. Og så blir det opp til meg å sørge for å se hvor den hvilen rent realistisk kan tas fra - som i dag var arbeidsgiver.

Det hender jeg vil skrike fordi all tid er for lang tid. Jeg vil fungere bedre, og jeg vil fungere bedre nå. Det er ekstremt frustrerende å ikke orke ting andre tar for gitt - som fulle dager på jobb, leke med barnet sitt på lekeplassen, gå tur i skogen med familien, feste uten andre konsekvenser enn "dagen derpå", dra på konsert, stå i en kø, hoppe i sølepytter og unngå magesår av for mye smertestillende.

Men det tar tid. Jeg innser det selv, og det er også en ting alle forklarer meg - at det tar tid. Det er bare så vanskelig å opprettholde en positiv innstilling når jeg har vondt og ikke er der jeg føler jeg gjerne ville ha vært.

Magi som kompetanse

Jeg er mer enn middels plaget med smerter spesielt i rygg, nakke og hofte. Jeg tror jeg har vært hos over 30 behandlere som har utvist sterkt varierende kompetanse, og har i desperasjon til og med prøvd det meste innenfor alternativmedisinhumbug.

Det siste året har jeg hatt en flink osteopat og trent på egenhånd som har fungert sånn ca. Jeg har vært til trykkbølgebehandling som gjorde meg verre enn noensinne og tatt to kortisonsprøyter som hadde bra, men meget midlertidig, effekt.

Jeg vurderte å bare gi opp alt og forsone meg med at jeg er 35 år og fanget i kroppen til en 70-åring.

Men siden jeg er litt dårlig på å gi opp booket jeg meg i stedet en personlig trener med skader som kompetansefelt for å få bygget opp musklaturen på best mulig måte. Hun på sin side syntes det var en del "rart" med meg og spurte om jeg var villig til å treffe hennes kiropraktor for røntgenbilder, ultralyd og evaluering. Med lite annet å tape enn penger sa jeg jatakk til det og booket time hos mannen som jeg nå bare tenker på som magiske Sindre.

For det Sindre fant, som kanskje noen andre burde ha tenkt på (og ja Ryen ortopedisenter, jeg ser ekstra hardt på dere) er at ikke bare har jeg flere nerver og blodårer pent i klem og bruker kun 60% av det autonome nervesystemet mitt, men jeg har også en fullstendig avstivet nakke uten nakkekurve samt skoliose i ryggen. Disse funnene forklarer så mange av tingene som plager meg at er latterlig. Samt uforståelig for meg at ingen har sett på meg de siste 11 årene og tenkt at en ryggrøntgen er på sin plass... I tillegg tok det ham en justering av korsryggen å gjøre hofta like smertefri som kortisonen gjorde. En justering! Ingen gift sprøytet inn i kroppen!

Det er rart at man må finne en bestemt person for å få hjelp. Eller - i mitt tilfelle; to. Personlig trener og kiropraktor skal nemlig samarbeide. Jeg skal slippe å tenke, skal bare møte opp og trene hardt og bli justert i ryggen (tilsammen bruker jeg nå fem dager i uka på dette).

Men selv om magiske Sindre mener jeg kan være sikker på å bli markant bedre nå kan jeg ikke gi meg ende over. Jeg er fortsatt skeptisk optimist (men håpefull, å så håpefull på et liv uten daglige smerter og kanskje litt overskudd... ).

Myk og føyelig

Jeg puster. Inn og ut. Inn og ut. Lar magen være med og lungene fylles opp. Tømmes.

Inn. Ut. Inn. Ut.

Forsøker å la luften inne i meg senke tankestrømmen. Berolige hodet. Mykgjøre kantene og stresset og alle hvahvis-tankene som ikke vil slippe taket av seg selv og som bare vokser seg større og mer uoverkommelige.

Med pusten plukker jeg hendelser og følelser fra hverandre. Finner de mentale knaggene av ekte og sann virkelighet og sorterer med både hard og vennlig hånd. Både på inn og utpust. Får separert vekk alt hjernen min finner på av negative ting og sitter igjen med noe som mer reflekterer sannheten og verden slik den faktisk er.

Puster.
Kommer sakte, men sikkert ut av den spiralen som tankene mine kan være når ting er trøblete for meg.

Puster lettere. Lever lettere. Lykkeligere. Smidigere.

Hver dag gjør jeg dette. Hver dag jobber meg med tankemønstrene mine. Bygger nye tankestier. Nye kognitive reaksjonsmønstre. Det er hard jobb, men verdt det.

Jeg fortjener nemlig også å være lykkelig og kunne slappe av i livet jeg har.

Høsttrøtt

Jeg er altså så latterlig trøtt for tiden. Hadde det vært opp til meg skulle jeg lagt meg klokken åtte hver kveld og sovet i 12 timer. Jeg skulle i tillegg fått formiddagslur.

Hvorfor jeg er så trøtt?

En ting er at prosjekt-sukkerfritt skeiet helt ut og jeg blir daff og trøtt og guffen av å spise alt det sukkeret. Grep er tatt. Fra av i dag - men på mystisk vis har det ikke hjulpet umiddelbart.

I tillegg har jeg sittet på så mange dårlig tilpassede midlertidige kontorstoler i det siste at ryggen min har slått seg fullstendig vrang. Jeg blir trøtt både av å ha vondt samt av alle paralgin fortene jeg har behov for å stappe i meg. Grep er tatt her også, men igjen meget mystisk hjelper det ikke å ha bestilt time hos osteopaten sin - det må bli onsdag og timen må gjennomføres først også.

I mellomtiden gjør jeg ting som å ikke gjøre noe husarbeid, la manikyrene mine skale av nesten ned til neglebåndet før den skiftes, stirrer tomt ut i luften, har ikke noe særlig bloggelyst og sleper meg på jobb hvor jeg bruker opp energien min. Og så tvangskoser jeg Knappen - unger er fine til sånt.