Hva skjedde? Liksom.

Ikke at jeg vet om noen bryr seg nevneverdig, men jeg har liksom bare sluttet med blogging, og tenkte jeg skulle skrive noe skikkelig og ikke bare bli vekk. Den stemmen i hodet mitt som formulerer hverdagen inn i bloggposter er (behagelig nok) borte. Det er svært lite jeg har å si som ikke jeg tutler ut av meg kjapt på twitter eller via instagram (der jeg for tiden har et 365-prosjekt gående med bilder av meg selv. Bildene trenger ikke være pene, jeg er ikke alltid så pen, de skal bare være.)

Noe av bakgrunnen for at jeg nok i stor grad har gitt opp denne bloggeaktiviteten er at jeg ikke er en mammablogger, og livet mitt dreier seg i stor grad om å være mamma, og det å jobbe. Sistnevnte får jeg ikke lov å blogge om, og førstnevnte ønsker jeg ikke å blogge om lenger.

Jeg hadde ingen problemer med å skrive om mammalivet mens Knappen var liten. Små barn minner mest av alt om hunder, eller katter, eller noe. Relativt generiske er de i alle fall (selv om ditt lille barn selvsagt er et unikt lite snøfnugg, jaja, klart det).

Men så vokser sånne barn til, og plutselig er Knappen min sin helt egen person - og i den diskusjonen om hvorvidt det er greit med detaljert mammablogging har jeg tydeligvis falt ned på at for meg er det ikke det. Og selv om jeg har flere såkalte mammablogger i feeden min er det ikke noe jeg skriver, noe jeg er.

I dagens sosiale-medier-tilværelse vil Knappens liv alltid være mer offentlig og lett tilgjengelig enn det mitt liv var da jeg vokste opp. Men det er greit. Alt har grenser, og jeg har funnet mine.

Jeg har forsøkt å opprettholde bloggingen - tenke at jeg kan skrive ned de tingene Knappen sier som jeg virkelig ikke vil glemme. Da hun klemte meg inntil seg en kveld hun skulle legge seg og hvisket at hun elsket meg, hennes entusiasme for å få invitere en venninne hjem fra barnehagen snart, hvordan hun insisterer på å ha neglelakk og hvordan hun får meg til å tenke over hvordan jeg ordlegger meg ved å si "jeg er mamma, jeg er tjukk".

Jeg tenkte jeg kunne skrive litt om filmer jeg ser, bøker jeg leser og neglelakker jeg elsker. Om prosjektet om å bli glad i kroppen min, trene opp en skadet kropp og å finne det stedet inne meg som har en jevn glød av lykke.

Men nei. Det er ikke meg. Jeg har det ikke i meg lenger. Det er andre blogger med neglelakker, kultur og en uendelig mengde om folks unger og folks liv - det er alltid en annen blogg som kan leses, det er like vanlig som hull i ørene nå. Jeg har blogget i ni år om stort, smått, gigantisk og skjellsettende. Jeg har strukturert livet mitt, skrevet meg mer sammenfattende, utvidet horisonten min og hatt gode samtaler i kommentarfeltet. Jeg har truffet flotte mennesker i RL - og giftet meg jo med loRdx; Knappens pappa.

Kanskje jeg har sluttet med blogging for godt - i alle fall har jeg gjort det for nå. Men jeg sier som den lille musen Fivel at man jo aldri skal si aldri, og fuglene vet (men ikke hold pusten!).

Men for nå.
Takk for følget. Takk for ordene, tankene, omtanken og samtalene.

Jeg håper du har det godt i ditt liv.

Hva sier mamma?

"Mamma. Nå er jeg mamma og du er Knappen, okaaay?"

Og når Knappen er mamma legger hun stemmen opp i herme-fistel før hun sier "mamma må sminke seg".

Hahahhaaaaa.

Vardøen, Mathallen, landbruksministeren og en dose arroganse

Så. I følge en artikkel i avisen ble landbruksministeren så godt som kastet ut av Smelteverket av eier Jan Vardøen. I følge samme avisartikkel har Vardøen i den forbindelse uttalt "Jeg synes det er direkte frekt og en skam at han er her. Jeg forstår ærlig talt ikke at han tør å komme hit.". Jeg på min side må nesten holde hendene for ørene fordi lyden av glasshuset som knuses er så utrolig høylytt.

Jeg har nemlig vært og spist på Smelteverket jeg, og frekt og en skam er ord jeg godt kan benytte om den opplevelsen.

Først kan vi få ut av verden det faktum at lokalet trass i en imponerende utsikt til elva fremstår som både kaldt og lite koselig i tillegg til å være tussmørkt på en søndag i 14-tiden. Når betjeningen i tillegg var i den ukoselige enden av skalaen med en viss uvilje mot å utvise service hadde jeg ikke det beste utgangspunktet. 

Men - jeg lot meg friste av menyen (i tillegg til at det var smekk fullt oppe i etasjen over) og gikk for franskbrød med portobellosopp og mannen gikk for pølse med tilbehør. Vennene mine gikk for røkt svinebog og oksebryst. 

En ting vi alle var enige om er at det var da forbløffende lite mat? Jeg ble så vidt mett og de tre mennene ønsket seg alle mer å spise. Pris for mengde er rett og slett både frekt og latterlig. I tillegg var ikke maten mer enn "sånn passe god" og serveringsmåten var rett og slett idiotisk - Vardøen kan da neppe selv ha forsøkt å spise med kniv og gaffel i de patetiske røde plastkurvene sine? 

Soul food, street food og husmannskost er uttrykk jeg har hørt blitt brukt om baren/restauranten Smelteverket, og jeg synes ingen av dem stemte. Jeg vil heller si at hvis du ønsker deg helt grei overpriset og hypet mat er dette stedet å gå. Når det gjelder alkoholserveringen testet jeg ikke ut den midt på dagen en søndag med Knappen på slep, men kan tenke meg et knippe andre barer i Oslo der jeg heller vil drikke øl enn her.

Kroppen, selvbilde og triggere

Noe av det jeg har jobbet mest med når det gjelder meg selv, min egen kropp, vekt og forholdet til mat er at det skal 1) være greit å være akkurat den størrelsen jeg er 2) at alle mennesker uansett størrelse har rett til å spise mat 3) ingen mat er forbudt (men noe mat er selvsagt bedre for meg enn annen mat og 4) jeg skal slutte og spise når jeg er mett og ikke spise pga følelser.

Dette går selvsagt i bølger, livet er i hele sin liniære form ikke nødvendigvis et liniært prosjekt. Av og til lurer jeg på hvorfor hun tjukke dama går og spiser en bolle (akkurat som om det er min jobb å dømme henne!,) og av og til befinner jeg meg i bunnen av en potetgullpose fordi jeg har hatt en røff dag på jobb. Men som oftest går det helt fint og jeg er relativt bevisst hva jeg holder på med, og at det å slanke meg ikke er løsningen på noenting (samt at hvis jeg hadde blitt tynn av å slanke meg så hadde jeg vært tynn nå. Sånn etter sju-åtte år mener jeg.).

En del av hele dette pågående prosjektet å skaffe seg et normalt og naturlig forhold til mat er jo å merke hva er det som trigger meg - hvilke hendelser og kommentarer gjør at jeg får fullstendig tilbakefall i hodet mitt og er overbevist om at jeg må slanke meg og bli tynn eller gå og overspise til jeg blir kvalm og uvel - eller kanskje begge deler; og uansett tenker jeg i denne prosessen masse dritt om min egen kropp.

Ting som trigger meg er enhver kommentar fra folk om størrelsen på kroppen min. En kommentar om at nå har jeg blitt tynn og fin kan få meg til å spise masse mat i flere uker fordi jeg ubevisst ikke går med på at andre skal få bestemme når jeg er pen og plutselig passer ingen av klærne mine lenge. En helt annen kommentar om at jeg er tjukk kan sende meg inn i tankespiraler om hvor forferdelig ekkel og grusom jeg er og at ingen i verden burde få lov til å se meg i bikini før jeg har blitt minst like tynn som da jeg var 22.

Andre ting som trigger overspising (eller last supper syndrome som det meget nøyaktig blir beskrevet som) er enhver tenkelig trussel om at maten min kan bli innskrenket i nær fremtid. Dette sliter jeg ganske mye med akkurat nå fordi jeg har vært hos legen og tatt en blodprøve for å sjekke om jeg har arvelig høyt kolestrol (min mors lege ga meg streng beskjed om at jeg måtte teste meg). Fastlegen min nevnte mens jeg var på timen at hvis kolestrolet mitt er det aller minste forhøyet kommer vi til å ta det veldig alvorlig og vil innføre diett. I det øyeblikket han nevnte ordet diett kjente jeg at hjernen min kræsjet og siden den timen på torsdag forrige uke har jeg slitt ekstremt med å klare å slutte og spise når jeg er mett. Jeg har også lagt merke til at jeg spiser mer fett og sånt enn normalt ut av en ren og skjær ryggmargrefleksfrykt om at jeg aldri mer vil få fløte, smør eller andre deilige ting jeg elsker å spise (og som jeg endelig klarer å spise uten dårlig samvittighet).

Sånn rent bortsett fra at de siste dagene bekrefter min teori om at jodda jeg ble enda mer gæærn av å slanke meg så er det et bevis på hvor langt jeg har kommet, at dette med mat er en prosess der jeg av og til må respektere at jeg faller tilbake i gamle mønstre (og deretter med respekt forsøke å snu disse mønstrene da de er destruktive for meg) samt at hvis jeg har dette arvelige kolestrolgreiene og blir sendt på legebeordret ditt så får den selvsamme legen hoste opp en person som kan litt om forstyrret spisemønster som kan hjelpe meg med å implementere helsemessige nødvendige forandringer uten at det sender meg rett i en ny diett som jeg offiselt er på fordi jeg er så grisesunn, men som jeg inne i meg håper at skal gjøre meg tynn og krympe hele meg på null komma svisj.

Gå meg bort i byen

Jeg går i gatene mens morgentåka letter fra de høyeste bygningene i sentrum. Karpe Diem sin Vestkantsvartinga og deretter Hjem gir meg dagens soundtrack. Det er ingenting annet jeg vil høre på, de går på loop og loop - for selv om jeg blir trist hver gang jeg tenker på da det smalt her er det disse som synger om Oslo for meg i dag.

Føttene mine er røde i mykt skinn, nye sko som slår hardt og mykt mot asfalten mens hjertet mitt også slår hardt og mykt for byen som er min min min. Bare min, men samtidig mye mer fordi det også er byen til alle de andre.

Å se byen min åpne seg foran meg meg alle sine mennesker, steder og særegenheter gir meg en følelse av å høre til, og jeg kan få samme følelsen av at Oslo er noe spesielt som da jeg så Oslo 31. August og fikk gåsehud da drosjen kjørte ut av tunnellen og inn i Oslo.

Jeg kan ikke bo noe annet sted. Folka, stemningen, lydene, lyset, asfaltet, trærne og bare alt. Landet, sjøen og fjellet er for ferie, jeg vil bo i Oslo som har asfalt, vann og skog side om side.

Her om dagen var det noen som spurte meg om jeg ikke følte at utlendingene er i ferd med å ta over landet mitt. Ikke bare stiller jeg meg genuint negativ til en slik tankegang, men jeg er både så vant til og trives med et kulturelt og utseendemessig mangfold at jeg nesten føler meg litt utilpass på steder med kun hvite innbyggere fordi jeg går rundt med følelsen av at det liksom er noe som mangler.

Oslo er byen min. Jeg vil bo her for alltid. Vil at datteren min skal vokse opp og være Oslo-stolt og kanskje synge på Karpe-linja ... la meg ta deg meg til byen min, la meg ta deg med til Oslo!

Selvfølelse dreier seg ikke om størrelse

Jeg hadde aldri trodd det. At i det øyeblikket av livet der jeg er offisielt tjukk, der BMI-en for lengst har bikket over grensen fra normalvektig til overvektig, der venner mer eller mindre av sitt hjertes godhet peker ut hold-in-seksjonen på Lindex og jeg ikke kan huske sist det stod et 3-tall først i klesstørrelsen min - at jo, dette øyeblikket er da jeg er mest fornøyd med meg selv og mest komfortabel i min egen kropp.

I alle de siste årene der jeg har slanket meg, pinet meg, nektet meg, spist etter klokka og fullstendig glemt hvordan normale matvaner og metthetsfølelse kjenner ut ville jeg nok hånfliret av alle som mente at jeg kanskje bare kunne være fornøyd med meg selv - akkurat som jeg er? Jeg kan jo bekjenne at jeg har gjort det; hånfliret og ment at folk er gale. Jeg har hatt et indre mantra som bastant har ment at tynt er pent, at disse 10-20 kiloene ekstra er grusomme og at utsiden i gjenspeiler innsiden og at jeg helt sikkert ville være et bedre og lykkeligere menneske i størrelse 36/38.

Alt dette har jeg vært fullstendig, ihuga overbevist om - og det uten å skjenke det en tanke at det tidspunktet i godt voksen alder da jeg faktisk veide 52-55 kilo var jeg bunnløst fortvilet og hadde rundt meg opptil flere mennesker med legeutdannelse som var oppriktig bekymret for meg.

Ikke for det.
Jeg synes vel kanskje ikke at jeg i dette øyeblikk er det peneste jeg har vært i mitt liv. Men når jeg tenker meg om plager vel rynkene mine meg vel så mye som midjemålet. Og midjemålet plaget meg betraktelig mindre i det øyeblikket jeg bestemte meg for å kjøpe klær som passet og som er lekre på. Image er alt, fake det til jeg er det.

Og ikke er jeg like pen som Kate Blanchett heller.
Huff. Jaja.

Men det er ikke skjønnheten det dreier seg om. Det er følelsen inne i meg. Følelsen av ro og aksept. At det snart hele året det har gått siden jeg sluttet å slanke meg, og heller aktivt gått inn for å finne normale matvaner og slutte å tenke på enkelte matvarer som farlige har båret frukter. Jeg har jobbet hardt med meg selv og har det bedre i mitt eget hode enn jeg noensinne har hatt det. Og har endelig innsett at min personlighet og evne til å mestre hverdagen ikke er noe som på død og liv må presenteres i en smal og gjennomslanket innpakning.

Bare, bare, bare

Du, mamma? Vi trenger ikke dra i barnehagen? Bare være hjemme og kose oss? Okay?

Det er omkvedet her hjemme. Hver dag.

Og når det ikke fungerer lurer hun lille, store 2,5-åringen min på om vi kanskje kan dra til farmor da? Eller bestemor? Eller tante? Men ikke på jobben! Nei. Bare kose oss? Litt, mamma? Du og jeg?

Man skulle tro at hun hatet denne barnehagen, men i stedet henter vi hver dag en opprømt jente med røde kinn, bustehår og tusjstreker i ansiktet. En med glitter under fingerneglene og historier om bestevenninne og stilige saker og kanskje en mark som gikk og gjemte seg i bakken.

Hun har bare blitt sleip.

For dette er den samme delen av et barn som står og lager store øyne og gjør seg så kattungesøt hun bare makter foran kjøleskapet i et forsøk på å få yogurt til hvert eneste måltid og som har munnen vidåpen med gråtelyder mens øynene har det uttrykket som viser at hun bare prøver seg.

Hun har nemlig også bare blitt stor.

Delirium leser - Maus

Den kjente tegneserien Maus har stått på leselisten min i drøyt ti år, men det var tydeligvis ikke før jeg fikk låne den av noen jeg klare å få somlet meg til å lese den. Grunnen til det er enkel, og det er at jeg har veldig vanskelig for å motivere meg for å lese (eller se) ting jeg vet at vil gjøre meg trist.

Maus er skrevet og tegnet av Art Spiegelman og forteller historien om hvordan det var å være polsk jøde under andre verdenskrig sett gjennom øynene til hans far. Mennesker fra ulike land og ulike folkegrupper er portrettert som ulike dyr, og jødene er mus - derav tittelen. Det som gjør denne historien ekstra gripende og verdt å lese i den mengden fortellinger som finnes fra krigen, er hvordan Spiegelman også forteller om hvordan det å komme fra en slik bakgrunn påvirker ham og hans liv, samt hvordan foreldrene hans til en viss grad utviklet seg etter at krigen var slutt. Spiegelmans mor tok selvmord da han var ung, og denne livshendelsen har en sentral plass i boken.

Denne tegneserien er så bra at jeg i skrivende stund angrer på at jeg ikke har kjøpt den i stedet for å låne den da enhver person med respekt for seg selv som liker sjangeren trenger å ha Maus i samlingen sin.

Leser Maus på t-banen. Anbefales egentlig ikke,
det er nemlig lett å få litt rusk i øyet av denne boka.

Are we there yet?

Her om dagen var jeg på fest kun med mennesker på min egen alder uten barn. Det var jo en... annerledes opplevelse. Ikke at jeg er kjedelig eller noe (joda. neida. joda), og jeg hadde faktisk pyntet meg skikkelig og hadde bobler i glasset og greier.

Se. Bildebevis. Pyntet meg. Blond for første gang siden jeg var 3.

(Se! Jeg er altså blond! Gikk fra svarthåret til blond på to dager. Folk på jobb som egentlig vet hvem jeg er har hilst på meg og sagt velkommen til meg som er ny.)

Og jeg koste meg, det er ikke det. Spiste koppekaker, og skravlet om løst og fast, og forsøkte så hardt jeg kunne å knapt nok nevne det at jeg har barn da jeg husker fra min egen barnløse tid at fem setninger om folks kids var alt for mye og herregudkandeikkebareholdekjeftomdetavkommetnå!

Men samtidig som jeg koste meg og hadde a grand ol' time følte jeg meg ofte fullstendig på siden av mange av samtaleemnene. Ikke har jeg mulighet til å "ikke våkne før klokka to", bare slenge meg på en sykkel og stikke på stranda med et håndkle på bagasjebrettet og ikke en bekymring i verden, farte på konsert/kino/pub/danseliv flere ganger i måneden eller spise middag ute når jeg måtte føle for det.

Jeg erindrer vagt hvordan det var å ha dette livet. Men jeg savner det ikke, dveler ikke ved det. Jeg har det så fint i min egen hverdag der middag er kl 17, og man gjerne leker bart med spagettien underveis, hvor film er noe jeg normalt sett ser på tv etter at Knappen har lagt seg og hvor jeg er nødt til å legge meg kl 22 hver kveld fordi hun minste i familien ofte får det for seg at det er morgen kl 05. Og hvor toppen av dagliglykke er å kjenne en bitteliten hånd i min eller noen som nusser meg på kinnet og sier at mamma er fin.

Den boblen jeg lever i med familieliv føltes akkurat denne kvelden uendelig langt fra boblen til voksne, single mennesker som ikke har familie. Vi snakket i og for seg samme språk, men i bunnlinjen gjorde vi ikke helt det likevel.

Da klokken nærmet seg midnatt var jeg så trøtt at jeg nesten bikket over ende på stolen jeg satt på og klarte knapt nok å følge med i en eneste samtale. Da jeg gikk derfra og vinket på drosjen til å kjøre meg hjem til to varme, snorkende familiemedlemmer lurte jeg på om de andre også kjente det, at jeg var litt utenfor.

Er det bare jeg som føler det sånn? At jeg noen ganger kan befinne meg på en helt annen planet enn mennesker uten barn og ikke helt vite hva jeg skal snakke om fordi deler av livet ikke lenger er noe jeg deltar i?

En lite skritt for de fleste er hele verden for meg

For ett år siden var det jeg holder på med nå for tiden fullstendig utenkelig. I fjor var jeg nemlig så mye hemmet av vond rygg og kjipe hofter at selv dagligdagse aktiviteter kunne være umulige å gjennomføre, og det var smertefullt å gå opp fire etasjer til inngangsdøren min. Jeg husker jeg opplevde meg selv og min hverdag som fullstendig dominert av smertene, og det var umulig å ikke tenke på dem hele tiden - enten fordi jeg hadde vondt, eller fordi jeg måtte passe på å ikke få veldig vondt.

Men siden den gang har jeg drevet med målrettet og tilpasset trening både med personlig trener og på egenhånd. Jeg har vært hun damen som løfter en-kilos-vekter, som har varmet opp med å spasere på tredemøllen, balansert på en bouso-ball og som knapt nok har kunnet være med på ordinære gruppetimer fordi det har vært for tøft å følge tempoet til slike freshe skadefrie folk.

Så det at jeg for en liten time siden var på trening der jeg løp intervaller i 3,5 km og så løftet vekter etterpå er helt magisk. Det er faktisk helt fantastisk herlig! Ikke fordi jeg er så inmari begeistret for å løpe, men fordi jeg er begeistret over at jeg faktisk kan for første gang på snart 13 år, og fordi jeg har vært treningsrastløs nå i et par uker med luftveisinfeksjon.

Meg etter trening i dag. Rød og fin!

I tillegg er det ingen kjære mor med denne joggingen nå. For jeg må trene meg opp litt til ettersom jeg visstnok skal løpe en halv mil i KK-mila om en drøy måned! En venninne mente vi måtte melde oss på for motivasjonens skyld, og siden jeg tydeligvis var sinnsyk i gjerningsøyeblikket sa jeg visst ja. Siden jeg ikke har klart å løpe 4 km engang før kroppen krangler for mye er det neppe noen mulighet for meg å gjennomføre alle 5 km i joggefart, så jeg får gå litt av strekningen tenker jeg.

Men det gjør ikke noe. I fjor sommer ville jeg ledd rått av alle som mente dette lavterskelløpet var noe for meg, og nå er jeg i form til å delta, om enn på egne premisser, og planlegger allerede neste treningsøkt i hodet mitt.

Familie er lykketid

Jeg bor plutselig sammen med to personer, ikke en person og en baby. Det er en mann, og en stor jente - i alle fall er hun fullstendig overbevist selv om at hun er en stor jente, Knappen.

Og store jenter de kan ta med seg to viktige kosebamser, en vannflaske og en smokk inn i storesenga til mamma og pappa hver morgen selv om de voksne påstår det er midt på natta. Store jenter kan velge klær selv, kan alle dyrene, kan leke sjørøverskip på lekeplassen mens hun synger om kakken som snart er vår og hun vil alldeles ikke gre håret og kan i hvertfall pusse tennene selv.

En stor Knapp er en jente som putter hendene over hodet og snurrer rundt og er prinsesse, som slåss mot Kaptein Sabeltann med sverdet hun fikk i Dyreparken og som synes at de morsomste barna å leke med er de som er et par år eldre enn henne, og som liker både brie og blåskjell (men favoritten er pølse såklart).

En jente som kommer bort og nusser meg på kinnet, kryper inntil meg i senga og som stryker meg over håret. En liten jente med myk hud som alltid vil ha neglelakk på og som selv får velge om det er kjoledag eller buksedag om morgenen. En jente som nesten alltid husker å leie hånden til noen over bilveien, og som er ganske redd for at vi skal møte en Gruffalo når vi er på tur i skogen.

En toåring som når hun ikke får viljen sin lener seg frem så langt at det er like før hun tipper og roper høyt til meg fem centimeter fra ansiktet mitt som om jeg var en eldre, tunghørt slektning hun synes er skikkelig dust. Hun vet hvor isen bor; både hjemme og i butikken, og vil helst bare drikke iste og juice hele dagen.

En jente som gjør at hjertet mitt slår fortere av glede når jeg henter henne i barnehagen, og en jente som når hun ikke er hjemme gjør at leiligheten virker litt tom og rar.

Knappen har blitt en helt egen person, med sin egne sterke personlighet. Hun er noen man må regne med, og hun har så mye vilje i den myke, lille kroppen sin at man kan bli blåst over ende noen ganger. Alle dagene er fylt av familien min, oss tre; Knappen, Kent og meg. Og det gjør meg til en ekstremt lykkelig dame.

Alle trenger vel en nettbutikk med tegneseriesmykker?

Det startet som det så ofte gjør, med en håndfull perler. Eller? Kanskje det ikke starter så ofte med en håndfull perler, selv om det kanskje burde?

Men dette startet i alle fall med en håndfull tegneserieperler. Hjemmelagde sådan.

Og så fortsatte det hele med at jeg monterte disse tegneserieperlene i innfatninger, og vips så hadde jeg laget tegneseriesmykker. Vips, vips.

Slik kan et tegneseriesmykke se ut. Denne har Sandman.

Og så. Så fortsatte det hele med at jeg åpnet butikk på Epla jeg har kalt for frifildi. Der selger jeg visst helt plutselig smykker laget av gamle, elskede tegneserier samt smykker laget av neglelakk - rett og slett fordi det er to av mine favoritt-ting her i verden.

Og du, det er lov å handle noe hvis du skulle kjenne på fristelsen...

Lage smykker av neglelakk og tegneserier

Ikke bare er jeg en skravlete introvert person, men jeg er også en grunnleggende strukturert person som bare må holde på med noe kreativt av og til. Det var på den måten jeg endte opp med å studere til sminkør, har laget egne vesker, pynter kaker og lakker negler med intrikate mønstre.

Lenge har jeg hatt lyst til å lage smykker av gamle tegneserier, og endelig har jeg fått kjøpt inn alt utstyret og gjort den første testen.

To laget med neglelakk og Tommy 

Disse hadde jeg på meg i dag

Gamle tegneseriefavoritter gode som nye føles nesten magisk. Jeg gleder meg til å gå ned i boden og grave frem noen gamle Larsons Gale Verden for vintage Nemi samt ta ut noen velleste Inferno fra hylla og se om jeg har noen med Sandman. For ikke å nevne alle lakk-kombinasjonene jeg kan lage smykker av. Tror at mengden utstyr jeg har kjøpt fort kan bli oppbrukt!

For de som vil lage eget kan jeg anbefale en oppskrift for å lage smykker med neglelakk hos My Awesome Beauty. For tips om å lage smykker med papir har jeg dessverre ikke lagret videoene jeg har sett, men det er mye ressurser på YouTube om emnet.

Det er jo helt logisk...

Knappen og jeg fjaser inne på badet - alt som normalt egentlig (vi har høy fjasefaktor her hjemme).

Når jeg leende kaller henne for en spøkefugl reagerer hun med å flakse med armene mens hun med skummel stemme sier uhuuuu.

Jeg elsker toåringlogikk!

Samtaler med Knappen

Knappen og jeg lekte i dukkehuset hennes i går. Hun var veldig bestemt på at jentdukken skulle dumpe, guttedukken skulle huske og pappadukken - han skulle få se på tv. Etter at hun hadde plassert pappadukken i stolen foran tv-en begynte hun å åpne alle skuffer og skapdører i møblene i dukkehuset.

Da jeg spurte hva hun lette etter svarte hun lettere oppgitt at hun jo så etter fjernkontrollen. Duh. Burde jeg jo visst, man kan jo ikke slå på tv uten fjernkontroll.

Jeg har slikt et moderne lite barn.

Song for Eirabu Vargtid av Kristine Tofte - En anmeldelse

Kjære Avil,
Det føles som år og dag siden jeg leste bok en, og elsket den. Siden den gang har jeg jevnlig tatt meg i å ønske meg mer, jeg har fulgt med på bloggen din og gledet meg, og jeg har vært en del av nettets folkeaksjon og forhåndsbestilt bind to og kjøpt første boken i gave til andre.

Og herreminfred som du har levert. Vargtid hadde meg fanget etter under 30 sider og jeg har flere ganger vurdert om jeg enten kan kjøre t-banen rundt og rundt eller snike meg til å lese mer på jobb enn i lunsjen (ta det med ro, sjefen, jeg har ikke gjort det).

Introduksjonen av byttebarnet i fjellet, hvordan historiene til de tre søstrene og alle kvinnene av minnefolket vever seg i hverandre er ekstremt godt utført. De ulike fortellerdelene danser elegant rundt hverandre, gir hverandre ild og nører oppunder følelsen av en historie som suges videre - ugjenkallelig mot slutten, der boksidene ender og historien tar slutt og jeg innser at nå er det ikke mer Eirabu.

Språket er minst like nydelig som i Slaget på Vigrid, men oppleves kanskje som enda mer presist og gjennomtenkt - noe som øker min leseopplevelse. Måten du drar akkurat nok veksler på den norrøne mytologien og verdensbildet gjør at Song om Eirabu fremstår som mer gjenkjennelig fantasy enn mye av den utenlandske jeg leser, bøkene resonnerer i meg på en helt annen måte og jeg sitter igjen med en grunnfølelse av noe hjemmekoselig.

Tusen takk for at du har skrevet dette slik at jeg og flere med meg har kunnet få lese denne historien. Du har levert sabla god fantasy. Du er fantastisk.

Det eneste jeg har å utsette er at jeg kun har første bind signert, men sånn går det når jeg insisterer på å reise utenlands når du har fest.

Ærbødigst,
Din Delirium

Stikker opp hodet- og sier hei.

Vil bare si at eventuelle rykter om min død er sterkt overdrevet. Derimot har en eller annen i familien vært syke kontinuerlig siden midten av november sånn jevnt over og på et eller annet tidspunkt ble blogging helt utrolig nedprioritert. Vi kan alle være enige om at det finnes nok bloggposter her i verden om snørr, oppkast, diare, hoste, surkling, nysing, hodepine og mer snørr - sånn uten at jeg trenger å bidra ytterligere. Og det har virkelig, helt ærlig, ikke skjedd så mye spennende her utover at jeg har kjøpt ny sofa.

Illustrasjonsfoto: syk-Knappen i en periode der hun levde på smoothie.
(I bakgrunnen kan den nye sofaen skues)

Slank, slankere, tykkest

Jeg kan ikke noe for det, men jeg nekter å slanke meg mer (selv om jeg vet at jeg strengt tatt rent helsemessig hadde hatt godt av å veie i nabolaget av 10 kilo mindre). Jeg orker ikke. Man blir gal i hodet av å slanke seg. Av å skulle gå ned 12 kilo til, 8 kilo til og 2 til og 2 til. Man blir gal i hodet av å telle mat, veie mat, planlegge mat.

Etter å ha slanket meg mer eller mindre kontinuerlig de siste 6 årene uten noe særlig å vise til i den forbindelse annet enn veldig mye stress har jeg bare sluttet.

En gang i november bare hang jeg fra meg hele slankeideen. Jeg er så lei av å stadig jage etter et tapt og svunnet ideal der jeg så utrolig gjerne vil se ut som jeg gjorde da jeg var 25; slank, veltrent og spenstig. Og det verste av alt er at i dag vil jeg gi masse for å se ut som jeg gjorde da jeg startet å slanke meg første gang da jeg hadde fått en fiks ide om at jeg "bare skulle gå ned litt for å komme under 60 kilo igjen".

Jeg har aldri kommet under 60 kilo (med mindre jeg regner med en periode der jeg var syk, ikke hadde matlyst og kastet badevekta da jeg veide under 55 kilo - å gå ned i nabolaget av 10 kilo på under et par måneder er ikke nevneverdig sunt eller kledelig.).

Derimot har jeg veid mellom 62 og 69 kilo de siste årene (jo-jo-slanker, jadda). Uansett hva jeg har gjort og forsøkt har jeg bare ikke funnet det stedet i meg selv som klarer å presse kroppen min ned dit jeg har satt målet. Det jeg derimot har oppnådd er å vite kaloriene i veldig mange matvarer og retter, jeg vet uendelig mye om mat, mat, mat. Og jeg vet inmari mye om dårlig samvittighet.

Ved å ha slanket meg mer eller mindre kontinuerlig i så mange år - og hardcore etter at jeg var gravid - har jeg mistet kontakten med hvordan det er å ha et normalt spisemønster, bare spise sunt, godt og det som er bra for meg.

Så nå har jeg sluttet - kald kalkun. Jeg nekter å ha en identitet som en av disse damene i 30-årene som alltid er på slankern. Og selv om jeg fortsatt etter fire måneder tar meg selv i å telle kalorier på automaten av og til har jeg et mye mer avslappet forhold til mat. Neste skritt er å bli generelt litt sunnere i matveien uten å bli ekstrem, uten å følge et opplegg og uten å ha regler som jeg kommer til å feile med. Målet er å være sterk og sunn - å ha et funksjonelt, godt liv. Jeg vet hva som er bra for meg.

Og underveis skal jeg i bittesmå museskritt forsøke å bli glad i meg selv, akkurat slik som jeg er; valker, hengepupper, arr og appelsinhud inkludert. Å ja - og kanskje endelig klare å lære meg hvordan jeg skal kle meg for slik kroppen ser ut nå, for siden jeg alltid har tenkt at jeg jo skal bli tynnere har jeg ikke lagt mye energi og penger ned i å anskaffe meg klær og en stil som gjør meg pen og komfortabel slik jeg faktisk er.

Udødelig kjærlighet

Du vet ikke hvor glad du kan bli i ungen din før du faktisk blir noens forelder. Hørt den før? Jeg også. Kanskje en milliard ganger all den tid jeg var ganske sent ute med å anskaffe meg mitt eget barn sett i forhold til min omgangskrets.

Og det er så irriterende når folk driver og gnåler om det, fordi det er noe selvsagt i det at man faktisk ikke vet hvordan noe som helst i hele verden er før man har opplevd det selv. Gå fisk, liksom.

Når det er sagt så er jeg mer begeistret for datteren min enn jeg på forhånd visste at kunne være mulig. Det er blitt et nytt rom inne i meg som hun kan fylle opp med å være seg selv. Og til og med de gangene jeg har litt lyst til å pakke henne sammen inn i livmoren min under de verste trasseperiodene så elsker jeg henne like mye, uten forbehold. Hun er for tiden veldig opptatt av mamma min, og pappa min. Og jeg er veldig opptatt av Knappen min.

Akkurat nå sitter jeg og bare gleder meg til hun kommer hjem i kveld. Hun har vært tre dager hos farmoren og farfaren sin, men i dag er jeg frisk nok til at hun kan komme hjem, og hun er frisk nok til å kunne dra i barnehagen i morgen. Hurra!

For greia er nemlig den at når hun ikke er her så savner jeg henne noe så inmari. Fine ungen min.

Jeg vil gjerne ha tilbake selvmedlidenheten min takk

Ryktene om mengden sykdom som ville treffe oss når vinteren startet og alle barnehagebarna løper rundt innendørs og kliner snørr på hverandre og deler bakterier og virus på alle tenkelige måter har ikke vært overdrevet.

Vi klarte oss bra i høst.

Så sluttet vi med det. Immunforsvarene våre liksom bare klappet sammen som et overlesset pakkesel og siden november en gang har stort sett en av oss vært inmari sjuk. Vi har kost oss med omgangssyke (hun lille), kraftig dobbeltsidig ørebetennelse (han store), RS-virus (hun lille), et par forkjølelser (alle), en influensa (hun lille), migrene (meg) og nå sist en lungebetennelse (også meg).

Jeg var forresten sikker på at jeg bare hadde en influensa - feber og vondt i hele kroppen, helt utslått og litt hoste og sånn. Nei, nei - i stedet tikket jeg inn 107 i crp, en sykemelding og en antibiotikakur. Siden jeg er skadet i hodet mitt var det første jeg tenkte noe i retning av at nå får jeg en i overkant lang treningspause. 

Mamma har allerede ledd rått av meg fordi jeg er utålmodig og gjerne skulle vært frisk etter inntak av to tabletter (mens hun mumlet noe om sånn har du alltid vært, lille venn). For sannheten er dessverre at jeg fortsatt er skikkelig sjuk og veksler mellom å tape i wordfeud, se på tv-serier av varierende kvalitet og stirre tomt ut i luften. Det siste gjør jeg forresten mer av enn noe fornuftig menneske burde gjøre. 

Men det jeg ikke gjør så mye er å synes synd på meg selv. For neida - jeg har nemlig formert meg jeg, så på lørdag og søndag da jeg hadde masse feber var jeg opptatt av å tenke på hvor kjipt Knappen må ha hatt det med all feberen sin mens hun hadde influensa meget nylig (såpass nylig at hun enda ikke er tilbake i barnis og er på feriebesøk hos mine svigerforeldre siden jeg ikke er noen omsorgsperson akkurat nå). Og etter at jeg begynte å øve hardt på å hoste opp begge lungene har jeg tenkt masse på hvor fælt Knappen må ha hatt det der hun hostet som en gal da hun skulle sove eller gudforby forsøkte seg på noe så ekstravagant som å leke. 

Og så er det noe utrolig irriterende over å ikke føle for å klynke "er så synd på meg, er så syk, stakkars meg, send smågodet". Denne altruismen kom seilende på et meget lite passende tidspunkt synes jeg.

Men siden ingen kan sende meg litt selvmedlidenhet vil jeg heller sette pris på forslag til bøker å lese som er enkle å fordøye da Game of Thrones viser seg å være litt for komplisert for den stakkars hjernen min akkurat nå. En god ungdomsroman, chick lit eller krim eller noe. Det må bare helst ikke være så dårlig at jeg vil foretrekke å stirre ut i luften i stedet.